I denne artikkelen vil vi utforske den fascinerende verdenen til Menneskerettsloven, et emne som har fanget oppmerksomheten til mennesker i alle aldre og samfunnslag. Med en rik og mangfoldig historie har Menneskerettsloven spilt en avgjørende rolle i dannelsen av våre samfunn og kulturer. Fra sine eldgamle røtter til dens relevans i dag har Menneskerettsloven vist seg å være et emne som er verdt å studere og reflektere over. Gjennom disse sidene vil vi undersøke dens mange fasetter og dens innvirkning på ulike områder, og dermed gi en fullstendig og berikende oversikt over Menneskerettsloven.
Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) er en norsk lov som skal styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett, jf lovens § 1. Loven representerer en gjennomføring av Grunnloven § 92 (opprinnelig vedtatt i 1994 som § 110c). Loven innebærer at fem konvensjoner fra Europarådet og FN som er ratifsert av Norge, også gjelder som norsk lov. Konvensjonene er gitt det som ofte kalles en semikonstitusjonell karakter siden de går foran alminnelig norsk lovgivning dersom denne fører til resultater som er i strid med konvensjonen. Se Lex superior.
Loven gjennomfører følgende konvensjoner og tilleggsprotokoller og gir dem virkning som norsk lov:
Odelstinget behandlet loven 13. april 1999 og Lagtinget 27. april 1999. Loven ble sanksjonert og trådte i kraft 21. mai 1999.
Loven gjennomførte opprinnelig tre konvensjoner: EMK (med fire tilleggprotokoller), SP (med to tilleggsprotokoller) og ØSK. Ved lov 1. august 2003 ble FNs barnekonvensjon med to tilleggprotokoller innlemmet i loven, med virkning fra 1. oktober 2003., Ved lov 10. juni 2005 ble trettende og fjortende tilleggsprotokoller til EMK tilføyd, med ikrafttredelse fra henholdsvis 1. desember 2005 og 18. juni 2010. Ved lov 19. juni 2009 ble loven utvidet til å omfatte FNs kvinnekonvensjon, som ble vedtatt satt i kraft samme dag.
Siden loven ble innført har den ført til en rekke høyesterettsavgjørelser der norsk lovgivning er tilsidesatt som konvensjonsstridig og det er særlig EMKs forbud mot dobbeltstraff som har stått sentralt i mange av disse avgjørelser.