I dagens verden har Polarflokk blitt et tema av stor interesse og betydning for et bredt spekter av mennesker i ulike sammenhenger. Enten det er på det faglige, akademiske, politiske eller sosiale feltet, inntar Polarflokk en relevant plass og er i sentrum for en rekke diskusjoner og debatter. Dens innvirkning og relevans overskrider grenser og kulturer, noe som gjør det til et emne av universell interesse. I denne artikkelen vil vi utforske ulike fasetter og aspekter knyttet til Polarflokk, analysere dens innflytelse, dens implikasjoner og dens plass i dagens samfunn. I tillegg vil vi undersøke noen perspektiver og tilnærminger for å bedre forstå kompleksiteten og viktigheten av Polarflokk i dagens verden.
Polarflokk | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Polemonium boreale Adams | |||
Populærnavn | |||
polarflokk | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | planter | ||
Gruppe | blomsterplanter | ||
Gruppe | egentlige tofrøbladete planter | ||
Orden | lyngordenen | ||
Familie | fjellflokkfamilien | ||
Underfamilie | Polemonioideae | ||
Slekt | flokkslekta | ||
Miljøvern | |||
Norsk rødliste: | |||
For fastlandet:
VU —
Sårbar Artsdatabanken (2021) ----- For Svalbard: LC —
Livskraftig | |||
Økologi | |||
Habitat: | ur, grus og sand | ||
Utbredelse: | sirkumpolar i Arktis |
Polarflokk er en arktisk plante i fjellflokkfamilien. I Norge utenom Svalbard er den meget sjelden og er bare kjent fra Bugøynes i Sør-Varanger.
Polarflokken er en flerårig urt med krypende jordstengel og opprette blomsterstengler som blir opptil 20–30 cm høye. Hele planten har en ubehagelig lukt. Bladene sitter i en rosett lengst ned på stengelen, er hårete, og har 6–8 lansettformede småblad. Blomsterstanden består av flere store, blå blomster med en gul sentralflekk. Slektningene fjellflokk og lappflokk har derimot hvit sentralflekk.
Planten har en sirkumpolar utbredelse og er utbredt i Nord-Canada, Alaska og i Russland inkludert Sibir. Den finnes også på Grønland og Svalbard, men er temmelig sjelden der. I Arktis vokser den ofte i nærheten av fuglefjell. Forekomstene i Finnmark og på Kolahalvøya er sørlige utposter for denne arten, som er konkurransesvak i høy vegetasjon.
Plantene i Finnmark vokste opprinnelig på sanddyner og sandbanker, men arten vokser nå nesten utelukkende inne på kirkegården i Bugøynes. Den finnes også en liten populasjon på yttersiden av Bugøynes. Plantene trues av gjengroing og genetisk forurensning fra fjellflokk som dyrkes i hager.
Johannes M. Norman oppdaget polarflokken på Bugøynes i 1868, og den var da langt vanligere. I 1919 ble planten fredet på voksestedet, som en av de første norske planter. Polarflokk er nå totalfredet i Norge.