Skordatur
I denne artikkelen skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Skordatur, og utforske dens ulike fasetter og betydninger. Skordatur er et tema som har fanget oppmerksomheten til mennesker over hele verden, og har generert omfattende debatt og analyser. Fra opprinnelsen til utviklingen gjennom årene, har Skordatur vært gjenstand for studier på forskjellige felt, og vekket nysgjerrighet og interesse hos både eksperter og amatører. Gjennom denne utforskningen håper vi å kaste lys over de mange dimensjonene til Skordatur og tilby en dybdeanalyse som beriker forståelsen av dette fenomenet.
Skordatur (it. scordatura = omstemming) er en stemming som avviker fra et strengeinstruments normalstemming.
Fiolin
Skordatur gjør det mulig å spille ellers vanskelige akkorder og samtidig åpne for nye klangmuligheter.
Georg Philipp Telemann brukte skordatur i enkelte verk, unntaksvis også Niccolò Paganini og Gustav Mahler, samt Robert Schumann i op.47 og Igor Stravinskij i Ildfuglen.
Det mest kjente musikkeksempelet fra barokkmusikken er Rosenkrans- eller Mysteriesonatene av Heinrich Ignaz Biber hvor han bruker 15 ulike stemminger (se bildet over).
Wolfgang Amadeus Mozart noterte bratsjstemmen i Sinfonia Concertante KV 320d i D-Dur selv om stykket er i Es-Dur. Dette minsker de tekniske vanskelighetene for solobratsjen og muliggjør en større klanglig briljans.
Gitar
Skordaturer er vanlig på gitar. De brukes både for å forenkle eller muliggjøre utførelsen av spesielle musikkstykker, samt å endre klangbildet. Det er vanlig å stemme 6. (E) streng ned til D eller C, 5. (A) streng ned til G, 4. (D) streng ned til C, 3. (G) streng ned til F#, 2. (H) streng opp til C og 1. (E) streng ned til E♭.
Se også
Litteratur
- Dagmar Glüxam: «Skordatur» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.