I dagens verden er Arvid Carlsson et tema som har blitt stadig mer aktuelt. Enten på et personlig, profesjonelt eller sosialt nivå, har Arvid Carlsson klart å vekke interessen til et bredt spekter av enkeltpersoner og organisasjoner. Dens innvirkning har blitt reflektert på ulike områder, fra teknologi til underholdning, inkludert helse og utdanning. I denne artikkelen vil vi utforske Arvid Carlsson i dybden, analysere dens implikasjoner, utfordringer og mulige løsninger. I tillegg vil vi undersøke hvordan Arvid Carlsson har utviklet seg over tid og hvilken innvirkning det har hatt på det moderne samfunnet.
Arvid Carlsson | |||
---|---|---|---|
Født | 25. jan. 1923 Uppsala | ||
Død | 29. juni 2018 (95 år) Göteborg | ||
Beskjeftigelse | Lege, hjerneforsker, farmakolog, farmasøyt, universitetslærer | ||
Utdannet ved | Lunds universitet | ||
Far | Gottfrid Carlsson | ||
Søsken | Sten Carlsson | ||
Nasjonalitet | Sverige | ||
Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien (1976–) Academia Europaea (1989–) (tilknytning: AE section Physiology and Neurosciences) | ||
Utmerkelser | 11 oppføringer
Nobelprisen i fysiologi eller medisin (2000) (sammen med: Paul Greengard, Eric Kandel)
Wolfprisen i medisin (1979) Gairdner Foundation International-prisen (1982) Goldene Kraepelin-Medaille (1997) Premio Feltrinelli Björkénska prisen (1981) Nordic Research Prize (1995) Robert J. and Claire Pasarow Foundation Award for Distinguished Contributions to Neuropsychiatric Research (1994) Bristol-Myers Squibb Award for Distinguished Achievement in Neuroscience Research (1989) Japanprisen (1994) Julius Axelrod Award (1992) | ||
Arbeidssted | Göteborgs universitet Lunds universitet | ||
Fagfelt | Kjemi, molekylærbiologi | ||
Nobelprisen i fysiologi eller medisin 2000 |
Arvid Carlsson (født 25. januar 1923 i Uppsala i Sverige, død 29. juni 2018 i Göteborg) var en svensk lege (farmakolog) og professor ved Göteborgs universitet (1959–89) som i 2000 mottok nobelprisen i fysiologi eller medisin. Han mottok prisen for sine oppdagelser om signalstoffer i nervesystemet. Blant annet studerte han transmitterstoffene dopamin og serotonin. Han delte prisen med amerikanerne Paul Greengard og Eric R. Kandel.
Carlsson vokste opp i Lund og ble i 1951 både med.lic. og med.dr. ved Lunds universitet. Han ble ansatt der som ekstraordinære dosent i farmakologi. I 1959 ble han kalt til Göteborgs universitet som professor i farmakologi, og han hadde denne stillingen fram til sin pensjonering i 1989. Carlsson var fra 1976 medlem av Kungliga Vetenskapsakademien. Opp til høy alder var han aktiv som forsker og foreleser samt styremedlem i flere forskningsforetak.
Carlsson mottok nobelprisen i fysiologi eller medisin i 2000 for oppdagelser knyttet til signalstoffer i nervesystemet. Blant annet studerte han transmitterstoffene dopamin og serotonin. Han delte prisen med amerikanerne Paul Greengard og Eric R. Kandel.
Signalene fra en nervecelle til en annen overføres ved hjelp av ulike signalsubstanser. Signaloverføringer skjer i spesielle kontaktpunkter, synapser. En enkelt nervecelle kan ha tusenvis av kontaktpunkter med andre nerveceller. Arvid Carlsson oppdaget at dopamin er en slik signalsubstans i hjernen og at dopamin har stor betydning for kontrollen av våre bevegelser. Hans forskning ledet i sin tur til innsikten i at Parkinsons sykdom forårsakes av dopaminbrist i visse deler av hjernen og at man kunne få frem et effektivt legemiddel (L-dopa) mot denne sykdommen.
Paul Greengard oppdaget hvordan dopamin og en rekke andre signalsubstanser utøver sine effekter i nervesystemet. Signalsubstansene påvirker først en reseptor på cellens overflate. Dette utløser en rekke reaksjoner som påvirker visse «nøkkelproteiner», som igjen regulerer ulik cellulære funksjoner. Proteinenes form og funksjon forandres ved at fosfatgrupper tilføres (fosforylering) eller tas bort (defosforylering). Gjennom denne mekanismen kan signalsubstansene overføre sine budskap mellom nerveceller.
Eric Kandel oppdaget siden hvordan synapsenes effektivitet kan forandres og med hvilke molekylære mekanismer dette skjer. Han viste at synapsenes funksjon er sentrale for læring og hukommelse. For funnet av en form for korttidsminne spiller proteinfosforyleringen i synapsen en viktig rolle. For at et langtidsminne skal oppstå, kreves dessuten nydanning av proteiner som blant annet fører til at synapsens for og funksjon forandres.
Han ble tildelt Wolfprisen i 1979 og Björkénska prisen i 1981.