Oud
I dagens verden har Oud blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Enten på grunn av dens innvirkning på samfunnet, dens relevans i det profesjonelle feltet eller dens rolle i historien, har Oud fanget oppmerksomheten til individer i alle aldre og bakgrunner. Ettersom tiden skrider frem, blir viktigheten av å forstå og dypt analysere alt relatert til Oud tydelig, siden dets innflytelse overskrider grenser og omfatter flere aspekter av dagliglivet. I denne artikkelen vil vi dykke inn i Ouds verden for å utforske dens ulike fasetter og oppdage dens sanne innvirkning på verden i dag.
Oud eller ud (arabisk: عود ʿūd, flertall: أعواد, a‘wād; gammelsyrisk: ܥܘܕ ūd, persisk: بربط barbat; tyrkisk: ud eller ut; gresk: ούτι; armensk: ուդ, aseri: ud; hebraisk: עוד ud; somali: cuud eller kaban) er en korthalset lutt som stammer fra middelhavsområdet og Midtøsten.
Navnet oud betyr tre, det skulle opprinnelig bare skille instrumentet fra et annet som var dekket med skinn. Hvor ouden ble oppfunnet er ikke klart, både tyrkerne og araberne gjør hevd på det. Grovt sett finnes det da også to typer, en tyrkisk oud er litt mindre og lettere enn en arabisk oud. Den var forløperen for den europeiske lutten, maurerne tok den med til Andalucía og også korsfarerne tok den med hjem til Europa.
Ouden har ingen bånd, og frem til det 9. århundre hadde den bare fire strenger. Moderne instrumenter har fem dobbeltstrenger og ofte en ekstra bass-streng. Den blir spilt med et fleksibelt plekter (risha – fjær) som er 10-15 cm langt. Akkorder blir ikke spilt, i stedet blir flertonete elementer dannet ved rask veksel mellom høye og dype toner. Arabisk oud er tradisjonelt stemt i G – A – D – G – C med en ekstra bass-streng i C eller E. Tyrkisk stemming er D – A – E – H – A – E. Ut over disse grunnstemmingene blir også mange varianter brukt.
I den arabiske verden er ouden omtrent så populær som gitar eller piano hos oss.
Kjente oudspillere er Rabih Abou-Khalil, Anouar Brahem, Xudeidi og Le trio Joubran.
Litteratur
- Rebuffa, David: Il Liuto, L'Epos, (Palermo, 2012), s. 22–34.